Larvik
Larvik
Larvik er et gammelt strandsted som fikk kjøpstadsrettigheter i 1671 da Ulrik Frederik Gyldenløve kjøpte godset Fritsø og ble greve av Laurvig. Byen levde av trelasthandel, båtbygging og sjøfart, og av Fritsø jernverk, som ble drevet inntil 1868.
Luftfoto av byen Larvik i september 2012. Øverst sees Farrisvannet, til venstre Larviksfjorden i Oslofjorden og til høyre Lågen. Av Bjoertvedt – eget verk, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=24425526
På 1700 og 1800-tallet vokste byen seg større og ble en viktig by i Vestfold, så viktig at jernbanen fikk sin avslutning her i 1881. Da var det mulig å kjøre med tog hele den lange veien inn til Oslo. At byen var viktig innen sjøfart kan også sees av at polarskuta «Fram» ble sjøsatt her. Dette skjedde i 1892. På begynnelsen av 1900-tallet begynte byen med utdrivning av larvikitt, dypbergarten som Larvik har blitt så kjent for. Den dag i dag er larvikitt Norges mest kjente naturstein og utvinnes fortsatt i steinbrudd i og omkring Larvik. En av landets største elver, Numedalslågen, med utspring på Hardangervidda, har sitt utløp øst for byen. En stor del av Lågendalen, ligger i de tidligere kommunene Hedrum og Lardal.
Larvikitt
Litt historie
Fra «Larvik 300 år»
I 1665 ble Larvik ladested under kjøpstaden Tønsberg. Ladestedene var byer som kjøpstadene, men av en lavere orden, og underordnet disse. Dette betød at alle som ville bli kjøpmenn eller håndverkere i Larvik måtte søke om å avlegge borgerskapsed i Tønsberg og betale skatt til denne byen. I 1671 fikk Larvik status som kjøpstad med tilhørende handelsprivilegier, slik at byen nå lovlig kunne inn- og utføre alle varer og borgerne drive handel. Men Larvik ble samtidig et grevskap under Ulrik Frederik Gyldenløve og ble en integrert del av dette, og fikk dermed ikke alle de privilegiene som andre kjøpsteder oppnådde. Larvik hadde oppnådd egne privilegier og lå ikke lenger under Tønsberg. Men byen var en del av grevskapets jurisdiksjon, slik at greven hadde stor makt. Det var blant annet greven som innsatte byens øvrighet som i 1671 besto av et bystyre med en borgermester og to rådmenn.
Bybrannen i Larvik i 1902 rammet ufattelige 2000 mennesker
Den gamle bykommunen består av bydelene Langestrand, Torstrand og Hovedbyen (opprinnelig kalt «Byen»). Sistnevnte sammenfaller rimelig godt med dagens sentrum, og er også byens historiske kjerne. Tettstedet Larvik har spredd seg betydelig ut over de gamle grensene, og dagens Larvik kommune omfatter også tidligere Brunlanes, Stavern, Hedrum og Tjølling – og fra 2018 også Lardal.
Torvet i 1870-årene (bilde fra Per Nyhus. «Dengang det het Laurvig»).
Torvet i 1870-årene (bilde fra Per Nyhus. «Dengang det het Laurvig»). Øvre del av Prindsens Gade med tidligere Nords Hotell til høyre.
Tidsrommet fra 1850 og utover ble seilskipenes storhetstid. Årsaken ligger for en stor del i det veldige oppsving som den internasjonele handel tok under innflytelse av den rådende liberale økonomi. Professor Worm-Müller skriver «Snart vaiet det norske flagget over alt i verden, og det var neppe den havn som norske sjømenn ikke var fortrolige med». I 1860 var det bare England, USA, Frankrike og Italia som lå foran Norge.
Larviksskuter i vinterdvale på Torstrandsbukta. Når det led utpå høsten, søkte byens skuter hjem for å legge opp. Først ut i mars/april livnet det til på havna igjen. (Fra «Den gang det het Laurvig», av Per Nyhus).
I åttiårene kom norsk sjøfart inn i den vanskelige overgangen fra seil til damp, og gjennomgikk en krise som det tok årtier å komme over. Sjølivet har aldri vært en dans på roser. Men det var umulig å mette alle munner ved virksomhet på landjorden alene. Det interessante med Larvikssjøfart er at det aldri har stått alene, men i nær forbindelse med byens eksportindustri. Derfor unngikk byen seil-til-damp-krise som rammet sørlandsbyene.
Kongebesøk i Larvik i 1906
Midten og slutten av det nittende århundre utgjorde den store utviklingsperioden i Larvik. Larvik lå på åttende eller niende plass i Norge i innbyggertall, med et næringsliv så variert som man kunne ønske. Selv om branner herjet titt og ofte, bygget man hurtig opp igjen. Kommunikasjonene med dampskip og jernbanen i spissen bidro antagelig aller mest til de inngripende forandringene. De strakte seg over over nesten ett århundre, og nådde sin foreløpige fullendelse med rutebil- og privatbiltrafikken omkring første verdenskrig.
I løpet av noen få årtier var tilværelsen blitt mer forandret enn annen tidligere historisk epoke. Kommunikasjoner som dampskip og jernbane, i tillegg til aviser, telegraf/telefon, bedre legemidler, bedre opplysning, førte tilsammen til at byen ikke var til å kjenne igjen. I de siste fem årene av forrige århundre skjedde en ny, sterk fremmarsj av industrien i Norge, og nå på bred front. Bruken av mekanisk drivkraft i industrien økte voldsomt. Dette merktes også tydelig i Larvik.
Fra å være en grønn idyll ble Larvik i disse årene fylt til bristepunktet av mennesker, handel, industri og et stadig bedre utbygd nett av offentlige tjenester og funksjoner. Menneskene levde tett på hverandre og tett på byen sin.
Nedenfor ser vi på viktige begivenheter, både lokale og begivenheter fra den store verden.
Begivenhetskalender for 1837-1887; da oldeforeldrene levde
(delvis fra «Den gang det het Laurvig» av Per Nyhus
Åpning av jernbanen 1881 ((bilde fra Per Nyhus. «Larvik – før og nå»)
Dette bildet fra 17. mai i Bøgeskoven i 1859 er det eldste som finnes av folkelivet i Larvik. Forutsetningen for at det i det hele tatt skulle bli noe bilde, var at alle festdeltakere stod helt stille under eksponeringstiden. Den måtte opp i mange sekunder. Men å bli fotografert var en så enestående opplevelse at de mer enn gjerne fulgte fotografens oppfordringer. På tribunen til venstre står Borgermusikkorpset oppstilt, og nede i innhegningen finner man en del av byens «bedre folk» – de som hadde overskudd, tid og entusiasme til å feire dagen. De andre var henvist til å passe arbeid og plikter. Bare noen få av byens fattigbarn stjal seg til å titte på glansen – fra utsiden av innhegningen. (Fra «den gang det het Laurvig», 1981 av Per Nyhus)
Larviksdialekt
Hvis vi deler inn norgeskartet etter hvordan folk snakker rotekte dagligtale, har larviksdialekten sin plass i det såkalte vikværske målføreområdet. I store trekk omfatter det Vestfold, Grenland og Østfold. Dialektfellesskapet her innordner seg i den sørlige delen av av det østlandske dialektområdet, som igjen danner den østre halvdelen av hele det østlandske målføreområdet. Det er mange i vårt eget dialektmiljø som avgjort ikke føler seg helt vel med sin egen dialekt. De oppfatter våre vikværske dialektformer som simple og vulgære. «Gatespråk» har mange fått høre om sin egen dialekt.
Virkeligheten er bare så grunnleggende annerledes. De aller flesteav våre dialektformer ble utviklet tidlig i middelalderen, lenge før vi visste om det danske språketog at det skulle bli så tungt av prestisje. Dermed visste vi heller ikke at den tjukke l’en skulle bli så mye styggere enn den tynne, for ikke å snakke om den vikværske æ’en skulle bli så uglesett, slik at de kan stables sammen til setninger som dette: «Traværhestær travær folære nå enn tiliære».
Referanse
Østlandsposten, «Viktige hendelser i Larviks historie» 29.09.05
Wasberg, G.C. (1971). LARVIK. Hva byen var, og slik den ble. Utgitt av Larvik kommune til 300-årsdagen
Larvik A-Å av Per Nyhus
Wikipedia
Norsk bokmål 
English