< gå til Jenny og Rudolf

.

Anna Marie og Eilif Andersen

         

Eilif var sønn av Jenny Aagot og Otto Rudolf Andersen.

.

Eilif ble født på Christiania Fødselsstiftelse i Oslo 17. februar 1886. Fødselsstiftelsen ble stiftet av følgende grunner:

Fødselsstiftelsens formål var altså bl.a. å skaffe ugifte og fattige gravide kvinner fødselshjelp, pleie og tilsyn. Det var der Jenny Aagot fødte Eilif da hun var 20 år. Hun reiste dit fordi hun var ugift; det var ugifte og fattige kvinner fra hele Østlandet som kom til Fødselsstiftelsen for å føde. Jenny Aagot mistet sin mor (Elsebeth) da hun var 2 måneder på vei med Eilif, og huset ble solgt på tvangsauksjon. Jenny Aagot stod dermed på bar bakke da  moren døde, og hadde ikke noe hjem og nære som kunne bistå henne i fødselen. Hun livnærte seg kanskje som «tjenestepige», i likhet med mange av kvinnene som fødte på Christiania Fødselsstiftelse. Hvorfor hun og Rudolf ikke giftet seg før i april 1886, vet vi ikke.

.

Eilif konfirmeres 22. april 1900

Eilif fortalte til Østlands-Posten 24. mars 1965 litt om oppveksten sin «Minner fra gamle dagers Larvik».

.

Skiensfjordens Mekaniske fagskole, hvor Eilif var elev. Eilif er i midterste rekke, nr 6 fra venstre (trykk for å se større bilde).

.

   

Etter fullført Teknisk Fagskole, reiste Eilif til Sør-Afrika (5. juli 1905) for å jobbe ved diamantgruvene i Kimberley.
«Det var en reise med mange besværligheter, kan du tro. Det var i 1905 akurat når foreningen med Sverige blev brutt. Boerkrigen hadde sluttet for et par år siden. Min onkel Johan Detre Jacobsen og Magnus Martinsen reiste ut til Afrika i 1903.

Jeg var 18-19 år ved den tiden å maste på min tante som var irsk av födsel at hun skulle skrive til onkel om å skaffe meg jobb der nede, han var i Kimberley diamantbyen. Endelig blev det iorden at jeg kunne få reise. Reisen kostet jo mange penger efter den tid, jeg lånte 450 kr i Larvik Sparebank, reisen kostet 350 kr fra Larvik til Captovn, efter nu var det rasende billig. Dengang gik det en rutebaat fra Larvik til Nevcastel Vilson Linien, den gik torsdag kvell.»

Les mer av hans egen reisebeskrivelse her.

Postkort fra Eilif til Anna da Eilif var i Sør-Afrika:

 

 

Det er blitt fortalt at Eilif var Sør-Afrika i 4 år. Da fikk han brev fra forloveden Anna som anmodet han sterkt om å komme hjem. Han reiste da hjem til Norge, og de giftet seg 23.10.1909. De nygifte flyttet inn i Helgesens gate 7, der Anna hadde vokst opp. I 1918 kjøpte Eilif hus i Griffenfeldtsgate 18 på Torstrand. Området ble også kalt Løkka (Reipbaneløkka), oppkalt etter den gamle Reipbanen, som lå rett overfor Griffenfeldtsgate, og mellom Mesterfjellet og Dronningens gate. 

Bilder av A/S Frams Skibsbyggeri (trykk på det høyre bildet for større bilde)

Etter oppholdet i Sør-Afrika, skiftet Eilif til skipsbyggeri. Han lånte penger og stiftet A/S Frams Skibsbyggeri i 1917. Han ble selv disponent. Båtbyggeriet bygde to kompositt-skip, «MS Østfjell» (620 tonn, 145,6 fot, 320 hk) og «MS Bjørnø» (500 tonn, 26,6 fot bredde), begge var ferdige i 1919. Østfjell ble solgt til Tønsberg, og omgjort til lekter i 1926. Byggingen av Bjørnø ble gjort på oppdrag av Bugge Olsen AS, og senere solgt til Tyskland. Den gikk ned under 2. verdenskrig. Les mer her.

 

Grunnlagsbildet fra 1917 (fra Per Nyhus, «Larvik før og nå«).

Kort som Eilif skrev til Anna

.

Brudebilde av Eilif og Anna. Trykk på bildet for å se stor størrelse. 

Det varte imidlertid ikke lenge deretter før båtbyggeriet gikk konkurs, og Eilif tapte alt han hadde satset og huset som han nylig hadde kjøpt, Griffenfeldtsgate 18 (se kart her), ble pantsatt. Se utdrag fra Pantebok for Larvik her. Han hadde på dette tidspunktet 6 små barn å forsørge. De hadde vært igjennom en vanskelig tid, og enda verre ble det etter konkursen, med stor gjeld og uten arbeid. «Hadde det ikke vært for deres kristne tro, så hadde de ikke kommet så godt igjennom den vanskelige tiden» (Egil Rudsta Andersen).

   
Eilif eide et patent (no 39674) sammen med sin far Rudolf. Det var nok Eilif sin idé, men han mistet eierskapet da han gikk konkurs. Patentet dreide seg om utnytting av forbrenningsgassen, noe som ville redusere forbruk av kull og ved. Trykk på figuren for å se patentet.

.

Eilif fikk forholdsvis snart tilbud om å reise til sjøs. Men han kunne ikke tenke seg det, og takket nei. Etter en innsats fra Anna, endte det med at en annen reiste til sjøs, mens Eilif overtok vedkommendes jobb hos Alfr. Andersen. Etter en tid, fikk Eilif jobben med å avvikle en rørleggerbedrift som Alfr. Andersen hadde overtatt som konkursbo. Det viste seg, under denne jobben, at det var behov for å fortsette driften av rørleggerforretningen, og Larvik Rørhandel ble dermed stiftet. Eilif ble leder av bedriften. Det var ikke lite arbeid med å legge inn vannklosetter i hjemmene. Men dette arbeidet hadde også sine motstandere. Se mer om pudrett her. 
             

Han fortsatte i Larvik Rørhandel helt til 1946/47, da sønnene Egil Rudsta og Erling etablerte sitt eget firma – Larvik Varme & Sanitær. Eilif følte det ubehagelig å være konkurrent med sine sønner, og begynte derfor som ansatt i Larvik Varme & Sanitær. Hans eldste datter, Jenny, begynte også i firmaet, og jobbet på kontoret.

.

       
Huset i Griffenfeldtsgt. 18, Larvik (se kart her) (bildet til venstre er fra Roy Olsen)

.

Eilif kjøpte Griffenfeldtsgate 18 i juni 1918. Det ble pantsatt i 1925 da han gikk konkurs. 

For å spe på økonomien, leide Eilif ut lokale til matvarebutikk (Kooperativen) i huset. Inngangen var på veggen uten vinduer (se bildet til høyre ovenfor). Senere startet de sin egen matvarebutikk her. Både Anna, Jenny og Ingjerd var fast inventar i butikken i mange år.

Torstrand

Torstrand er den østre delen av de gamle bydelene i Larvik. Den ligger på ei stor elveslette, og er atypisk for Larvik som ellers er kjent for sine mange bakker. I dårlige tider var det som regel litt verre på Torstrand enn ellers i byen. Her rammet arbeidsløsheten aller verst, ettersom de fleste arbeidere i byen bodde her. Og med arbeidsledigheten fulgte all annen mulig elendighet, som matmangel, sykdom og bolignød. Det er en hjerteskjærende skildring av forholdene i Østlands-Posten 1917:

I småkårshjemmets stue fantes bare det aller nødvendigste. Og i hver seng kunne det ligge 2-3 barn.

«Aldrig har vi trodd det at her var slik bolignød. Det er en masse gamle rønner. De fleste av disse er så usle og overbefolket, at det minder meget om forholdene i fattigkvarterene i storbyene. F.eks. bor der opptil 12 mennesker i to smaa rum – barn og voksne av begge kjøn. I et annet hus bor der i enden av et av et elendig gammelt uthus 2 familier. Paa det ene sted var kjøkkenet ikke fullt 1,5 m bredt. Vinduer og gulv var meget aapne. Lite lys, mørkt og utrivelig. 
     Mest trist var det at se alle de nygifte som maa begynne livet under slike fortvilede husforhold. De unge mødre stod med sine barn paa armen og vidste ikke sin arme raad. Vi undres ikke paa at modet minker og sygdommen efter hvert holder sit intog.» (Fra Larvik A-Å av Per Nyhus). 

Torstrand sett fra Mesterfjellet i 1880-åra (Fra Larvik A-Å av Per Nyhus). 

 

.

 

Larvik Bedehus

Jeg mener å huske at bestefar Eilif fortalte meg at han ble kristen ved forkynnelsen til den kjente lekpredikanten Albert Lunde på Larvik Bedehus. I Store norske Leksikon står dette om Albert Lunde: Albert Lunde var en av Nordens fremste predikanter. Han reiste til USA i 1895, ble grepet av en vekkelse representert ved blant andre Dwight Lyman Moody. Fra 1901 virket han som fri reisepredikant i Norge, og ble landskjent gjennom den vekkelsen som ble fremkalt av hans møter i Kristiania i 1905–1906.

Eilif var svært aktiv på Larvik Bedehus. Larvik Bedehus er en trebygning som ble oppført i 1875. Bedehuset har en prekestol i barokk fra begynnelsen av 1700-tallet. I en historikk står det følgende å lese:

.

.

       Søndagsskolen på Larvik Bedehus i 1932.

 

 

Eilifs ny-testamente m/notater

.

       

 Brev til fra bestefar Eilif – diktert til Ingjerd (tegning av Helge Fevang)

.

Eilifs liv ble selvsagt  – i større eller mindre grad – påvirket av  de ytre omstendigheter, både lokale og globale. Han opplevde flere verdensomspennende kriser, bl. a. to verdenskriger, en influensapandemi og en økonomisk depresjon.

.
.

Eilif hadde humor, og likte godt å fortelle en god historie. En historie jeg hørte han fortalte flere ganger, gjaldt to politikonstabler som fant en overstadig beruset mann liggende i Schleppegrells gate. Men ingen av dem visste hvordan de skulle skrive gate-navnet; det endte derfor med at de  slepte han bort i Bugges gate før de skrev rapporten.

En annen favoritthistorier gjaldt han som hadde fått beskjed av moren om å gå på bakeriet og kjøpe vørterbrød. Men han snublet i dørstokken, og glemte det. Han kjøpte hvetebrød istedet.

.

..

.

< gå til Gusta og Hans Jørgen

.

Anna Marie f. Thorsen

.

Anna Thorsen ble født 25/3-1887 på Thorstrand, Larvik. Hun vokste opp i trange kår, da moren ble enke med 3 små barn. Se mer om henne her. Men ved felles innsats klarte de å komme gjennom den vanskelige tiden. Hun giftet seg med Eilif Andersen 23/10-1909.

.

Anna ble konfirmert 6. oktober 1901

Anna var engasjert både av avholdssak og kristent arbeid. Bare 20 år gammel ble hun med i Det Hvite Bånd, 17 dager etter lokalforeningens stiftelsesdag 23. mars 1906. Hun var leder for Larviks Hvite Bånd i mer enn 20 år. Det Hvite Bånd er Verdens kvinners kristne avholdsforbund, som ble stiftet i USA i 1874. Det at hun var så engasjert av avholdssaken, hadde nok sine grunner i opplevelser i familien. Det sies at morfaren Erik slet med alkoholproblemer. Hun var også med å stifte Finnmarksmisjonens arbeid i Larvik i 1909; dette var Indremisjonsforbundet sitt arbeid i Finnmark.

 

Her forteller hun fra tur til 29. landsstevne i Hvite Bånd.

  Anna hadde også ansvar for kolonial-butikken.

Anna og Eilif likte godt å reise rundt i Norge. Her forteller hun om en tur til Stavanger. Hun hadde omsorg for sjøfolk og sendte dem julegaver; her kan du lese takkebrev.

   

Anna og Eilif fikk 6 barn; Jenny, Hans, Egil, Ingjerd, Erling og Liv.

 

Familien Andersen; Eilif, Liv, Anna, Erling og Ingjerd i første rekke; Egil, Hans og Jenny i bakre rekke. Trykk på bildet for å se stor størrelse.

.

   

     

     

Brev til Anna fra faren Hans Jørgen

   

Postkort fra mormor Anna

      

Anna, Eilif og Hans (?) i stua i Griffenfeldtsgate; til høyre et fotoapparat som tilhørte Anna.

Anna og Eilif med barna Ingjerd, Liv, Jenny, Egil, Erling og Hans.

 

Diamant-brudeparet Andersen i 1969

 

Anna Maries liv ble selvsagt påvirket av de ytre omstendighetene, både lokale og globale. Hun opplevde flere verdensomspennende kriser, bl. a. to verdenskriger, en influensapandemi og en økonomisk depresjon. Influensapandemien, også kalt spanskesyken, hadde svært høy dødelighet og smittet anslagsvis 500 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av verdens befolkning. Antallet døde er anslått til mellom 17 og 50 millioner, og kanskje så høyt som 100 millioner, noe som gjør den til en av de verste pandemier i historien. Det antas at det i Norge omkom 13 000–15 000 mennesker av spanskesyken. Pandemien Covid-19 (2019-2022) tok 4300 liv, noe som betyr at det prosentvis omkom seks ganger så mange under spanskesyken som under Covid-19, når en tar hensyn til veksten i folketallet.